Kafé 67+

KAFÈ 67+ er en ny serie med kulturarrangementer for pensjonister på Samfunnshuset i samarbeid med den kulturelle spaserstokken. Arrangementene skal være gratis og vi åpner dørene en time før. Samfunnshuset vil være rigget som en hyggelig kafé hvor du kan treffe venner og kjøpe en kopp kaffe og noe og bite i før arrangementer starter.

Velkommen til KAFÉ 67+

 

PROGRAM:

7. juni kl. 13:00 – Benedicte Adrian og Torbjørn Kvamme

Benedicte Adrian har med seg Torbjørn Kvamme på piano, når hun gjester oss med konsert-serien «Vi Mimrer»

Benedicte representerte Norge i Melodi Grand Prix i 1984, og i 1992 satte hun opp den egenskrevne opera-musikalen «Which Witch» i London i samarbeide med Ingrid Bjørnov i Dollie de Luxe.

Benedicte har også vært dommer i Idol og sunget på Den Norske Opera. Det har blitt mange krumspring i løpet av 40 år som artist i inn- og utland. Benedicte var sist å se som deltager i «Camp Kulinaris» på TV3.

I «Vi Mimrer» får vi gjenhør med noen av de mest kjente sangene fra Dollie-tiden og «Which Witch», men det blir også klassiske «evergreens» som Vera Lynns «We´ll meet again» og Mary Hopkins «Those were the days». Sanger mange vil kjenne igjen og kanskje synge med på. Sanger Benedicte vokste opp med og som det knytter seg kjære minner til.

 

TIDLIGERE ARRANGEMENTER:

3. mai kl. 13:00 – Oda Krohg, bohemens prinsesse

Hun har vært død i snart hundre år, men enda vekker navnet hennes store følelser. For noen er hun en heltinne i kampen for like rettigheter for kvinner og menn, for andre er hun en rampete overklassedame som bare tenkte på sitt eget beste.

Ottilia Pauline Christine Lasson, datter av regjeringsadvokat Christian Lasson og Alexandra von Munthe af Morgenstierne var født i 1860.
Hun var en av de eldste i en søskenflokk på ti.

Oda ble gift med Jørgen Engelhart, som hadde gjort det skarpt i handel med is og trelast. Etter at Jørgen gikk konkurs, gikk Oda fra ham og flyttet for seg selv med de to barna, Sascha og Fredrik. Det hun gjorde ble sett på som helt uhørt, men Oda følte seg lurt, fordi mannen overhodet ikke hadde orientert henne om hvordan det sto til.

Seinere ble hun Christian Krohgs elev, hun ble sentral i bohembevegelsen og levde et uvanlig kvinneliv. Oda tok seg friheter. Men hvordan kunne hun være så modig? Kanskje det var fordi hun regnet seg som adelig, at hun var en Soltikoff. Mormor tilhørte den adelige familien, og reiste jevnlig fra Kristiania til Russland for å være ved hoffet i den store byen St. Petersburg. Denne stoltheten over å være annerledes og tilhøre adelen i Russland, var kanskje avgjørende når hun tok helt uvanlige beslutninger med hevet hode. En kvinne fra borgerskapet hadde ikke hatt den samme stoltheten, den samme følelsen av selvfølgelige rettigheter.

Det er svært forskjellige meninger om Odas malerier.

Aasta Hansteen, vår første kvinnelige maler, utdannet i Düsseldorf, ble malt av Oda. Hun sa: «Fru Oda Krohg har fullendt mitt portrett. Det er utmerket. Hun er en mester.»

I boka Kristianiabohemen (1994) skriver Halvor Fosli: ”Oda mangla kjensla av og viljen til å vere profesjonell målar, og hamna derfor i hovudsak i den kategorien som på engelsk heiter ”a Lady that paints” – det vil seie ei halvdilletantisk målarinne …”

Noen malerier blir vist i forestillingen, slik at publikum selv kan gjøre seg opp en mening.

Etter at Oda var død, ble det skriftlige materialet som fantes etter henne brent. Sitatene etter henne som blir brukt i forestillingen, stammer fra andre personers arkiver og trykte kilder.